Hvordan jeg endte opp med en plass på UWC-USA

Det er i det hele tatt utrolig få som har hørt om United World College. Jeg for eksempel hørte ikke om det før i januar i år, omtrent 1,5 uke før søknadsfristen. Jeg kom over den norske nasjonalkomiteens nettside ved en tilfeldighet og tenkte at dette, ja dette var noe for meg. Så seks essayutkast, to læreranbefalinger, en haug med andre søknadsark og sykt mye stress seinere kysset jeg den til slutt nokså tykke konvolutten vel av sted og håpet på det beste.
Når sant skal sies viste det seg jo at jeg visste om flere som hadde søkt, eller på annen måte hadde kjenskap til UWC, men ettersom jeg prograstinerer med å sjekke ut sånne ting og i det hele hadde slått fra meg tanken på et utvekslingsår, kan jeg si at dette var et lykketreff.
Jeg var selvfølgelig utrolig spent i ukene som fulgte og slukte at jeg kunne komme over av UWC-blogger og -filmer. Men jeg lot meg selv ikke håpe for mye, det var tross alt et utrolig høyt nivå på søkerne. Men endelig dumpet et lite hvitt brev ned i postkassen min som fortalte at jeg hadde fått ett intervju, og litt over en uke seinere satt jeg på toget til hovedstaden. Jeg var veldig nervøs, leste over søknaden min igjen og igjen og endte med å frike helt ut, for hehe - gjett hvem som hadde glemt å ta med passet sitt? Det endte opp med å gå helt fint da, heldigvis.
Intervjuet var egentlig en ganske hyggelig affære, men jeg følte at selv om det startet bra gikk det vel egentlig bare nedover. Mens jeg trasket tilbake til Oslo S overanalyserte jeg selvfølgelig alt og endte med å føle meg så nedfor at jeg ikke engang kjøpte med meg noe junkfood på togturen hjem - og da er det ille folkens. Så jeg slo egentlig fra meg tanken om å få delta i dette utrolig spennende felleskapet, og fortalte alle som spurte at jeg kom nok til å fortsette på Gausdal VGS.
Et par uker senere så jeg på twitter at de hadde sent ut nominasjonsbrevene, og la meg fortelle dere, selv om mine forhåpninger i bunn og grunn var ganske lave, så holdt jeg pusten i en uke (det føltes hvertfall sånn). Endelig svingte postbudet opp med et nytt lite, hvitt brev til meg, og jeg må innrømme at det var utrolig digg og åpne det og lese at "du har blitt tilbudt en plass ved UWC-USA..."

Bildet er stjålet fra @UWCNorway på twitter, hehe 

Det har egentlig føltes utrolig fjernt, men nå når jeg sitter her, to dager fra sommerferien innser jeg at det faktisk bare er to måneder til. Jeg har vært på introhelg og møtt noen fantastisk hyggelige mennesker, jeg har søkt låneskassen, bestilt flybilletter og booket visaintervju. Dette halvåret har gått så utrolig fort, men jeg er så utrolig glad for at jeg søkte.



Follow my blog with Bloglovin